Dette intervjuet er gjort med hjelp fra Bernhard Folkestad.

Når hørte du munnharpe første gang? 

Jeg tror det var Ludvig som spiller munnharpe i Flåklypa. Det var min eneste referanse før jeg bestemte at jeg hadde lyst til å lære meg å spille som tolvåring. Jeg aner ikke hvor ideen kom fra. Men da hadde jeg spilt piano i mange år og sunget i kor, og hadde lyst til å lære meg et nytt instrument. Og da sto valget mellom gitar eller munnharpe, av en eller annen grunn. Lillesøstra mi Susanne spilte hardingfele. Så mamma var i kontakt med folkemusikkmiljøet, og fikk vite at det var en som spilte munnharpe som bodde i Kongsberg. Først var jeg på munnharpekurs hjemme hos Svein Westad, og etter en del om og men fikk jeg lov til å gå og lære hos ham.

Hva er en god slått? 

Jeg liker på en måte at slåttene har en fortelling. Jeg liker de som er kompliserte, lange og snirklete og har en fortelling, og ikke bare går fra a til å. Litt sånn dramatiske og storslagne. Jeg burde spille flere av dem. Jeg synes det er gøy å spille ting som ikke så mange andre spiller, fordi det er jo så mange av de samme slåttene som rullerer i miljøet. Så jeg har prøvd å finne egne slåtter og leite etter ting som ikke er gjort på munnharpe før. 

Jeg har også forsøkt å lage egne slåtter. Dette prosjektet har jo vært veldig opplysende for min egen del og mitt munnharpeliv. Munnharpe er et bruksinstrument, og vi kan jo bare lage musikk på det. Vi spiller mye av de samme slåttene som er fantastiske, og som vi må spille. Men vi kan jo gjøre hva vi vil, og også finne på nye ting.

Når får du tid til å spille? 

Jeg spiller når det er noe jeg skal med munnharpe, og så er jeg litt dårlig på å bare ta den fram og spille i hverdagen. Det er noe jeg må skjerpe meg på, og huske å ha den liggende framme og spille på innimellom.

Hva er det beste med munnharpe? 

Det beste er at det er ganske få som kan mye om munnharpe, så det er et instrument som forbløffer. Når jeg forteller noen at jeg spiller munnharper, er det alltid sånn «wow», uansett hvem det er. Den skaper interesse, og så er jo lyden veldig flott og det er jo mye gøy du kan gjøre. I tillegg er det også et så personlig instrument. Det er jo som sang liksom, stemmen og munnhulen, du kan ikke bytte den ut. Det er ikke som et piano der tonene ligger klare. Det er ikke sikkert du finner dem en gang. Så det er veldig personlig, og det gjør det også så vanskelig fordi du ikke alltid kan sammenlikne deg med andre. Jeg kan ikke spille som deg, og jeg kan ikke spille som noen andre, fordi det går jo ikke. Vi har jo ikke samme munnhule. Enkelt og så komplisert samtidig.

Hva tenker du om det norske munnharpemiljøet? 

Det er jo mange av de samme som var der da jeg var på min første munnharpefestival i 2000. Også befinner vi oss litt spredt rundt omkring. Jeg tror ikke munnharpemiljøet dør ut, men jeg er bekymra for det organisatoriske og at dere som har vært så flinke til å arrangere munnharpefestival i mange, mange år og diverse gir dere. Jeg ser ikke noen naturlige arvtakere, eller en gjeng som står klar til å overta de rollene og steppe inn. 

Tradisjonsmusikken, bevaringen av instrumentet, slåttene og det faglige kommer til å bestå, men når enkeltpersonene som miljøet er så avhengig av gir seg, veit jeg ikke hva som skjer. Det føler jeg veldig på. Det er et ansvar for oss som er yngre da, å ta over på et eller annet vis. 

Hvordan ser på du munnharpe når det gjelder kjønnsbalanse?

Jeg tror munnharpe fort blir et veldig teknisk instrument. Det handler om lyd. Det handler om hvilke toner man får fram og ikke, om resonans og hulrom. Det blir veldig teknisk. For meg er ikke det så viktig. Jeg synes det er spennende med lydene og hva du kan få til, men ikke på et teknisk nivå. Jeg synes det er gøy med melodier, hva du kan spille og hva du kan gjøre mer overordna sett. Munnharpemiljøet er jo prega av et veldig fokus på detaljnivå. Det blir litt ensformig.

Hvorfor starta du dette prosjektet? 

Det var fordi jeg for noen år siden hadde lyst til å komme i gang med munnharpespilling igjen, og hadde lyst til å kjøpe noen nye munnharper. Jeg ringte Bjørgulv Straume, men han huska ikke helt hvem jeg var, og da jeg ringte Folke Nesland fortalte han at han egentlig hadde slutta å smi. Og da kjente jeg på at nå begynner mange å bli godt voksne, og ikke like aktive som før. Hva skjer med munnharpemiljøet da? Så fikk jeg en sånn aha-opplevelse om at jeg kunne reise rundt og intervjue munnharpeutøvere i Norge. Jeg kjenner jo de fleste. Jeg kjenner miljøet, jeg kjenner instrumentet. Også fikk jeg med meg min tidligere frilanskollega og fotograf Lena Knutli og satte i gang.