Når hørte du munnharpe første gang?

Jeg hadde vel egentlig ikke hørt munnharpe da jeg var sånn 15-16 år, men jeg var i en musikkforretning i Tønsberg og kjøpte ei munnharpe fra Østerrike, og spilte Kjerringa med staven og sånne greier. Jeg fikk melodi ut av den, men jeg hadde ikke peiling på tradisjonelt spill. Det begynte da jeg en kveld på jobben fikk høre Reidar Sevågs folkemusikkprogram på radio på starten av 70-tallet. Da hørte jeg Mikkjel Kåvenes spille Filleværen. Radioen sto litt lavt på og sånne gamle opptak er ikke gode, av og til ble det svakt og så sterkere igjen, akkurat som vinden i trærne. Men jeg ble stående som låst til gulvet, helt fascinert. Da tenkte jeg «hoi hoi, dette var mystisk, dette må jeg utforske og finne ut av», og interessen og lidenskapen ble tent. 

Så gikk det mange år. I 1982 spilte jeg seljefløyte på en folkemusikkfestival der Torleiv Bjørgum spilte munnharpe. Jeg gikk bort til ham etterpå og spurte om det gikk an å få tak i skikkelig gode munnharper. Jeg tegna av munnharpa hans som var laget av Knut Gjermundsson Hovet. Jeg visste ikke hvem jeg skulle spørre, for Gjermundsson Hovet var død på det tidspunktet, men så, etter noen år, fikk jeg nyss om at Torleiv Bjørgum og Knut Tveit hadde innleda et samarbeid om å lage munnharper etter de gamle modellene. Da dro jeg til Setesdal og kjøpte meg ei munnharpe. 

Like etter, tidlig på 90-tallet, ble det kurs. Da hadde Bjørgulv Straume kommet som en racer inn, for han hadde gitt ut den berømmelige Luftslaget, og den slo jo an til de grader. Han holdt helgekurs, og da fikk jeg teknikken inn, og da var det bare å dra hjem og øve. 

På det tidspunktet var opptak av de gamle munnharpemesterne gjort tilgjengelig av Ånon Egeland. Som ung hadde han besøkt en av de gamle munnharpemesterne som ennå levde, Andres K. Rysstad, gjort opptak av ham og lært teknikken der, så Ånon var en av de ledende på det tidspunktet. Da hadde vi mye å lære etter. I rundt ti år holdt jeg på å terpe og terpe på flere slåtter.

I 1998 ble Norsk munnharpeforum grunnlagt på Fagernes. Ånon Egeland ville ikke være leder, og spurte om jeg ville være det, så ble jeg jo det da. Fra da av ble det arrangert kurs, og det var to-tre av oss som kunne litt, slik at vi ble kursledere. Så begynte snøballen å rulle med årlige festivaler.

Hvordan har munnharpemiljøet endra seg?

Det har vokst noe enormt. Vi fant fort ut at vi måtte arrangere begynnerkurs. Deretter måtte de skaffe seg munnharper, og da var Bjørgulv Straume en kilde der for han begynte å produsere ganske mange. Mange av de som spiller nå og er i eliteklassen gikk på disse kursene, så det har båret frukter i massevis. Det har vært en veldig utvikling.

Hva er en god slått for deg?

En god slått er både god rytme, variasjon og klangrikdom. Det skal ikke være en rett fram-slått, det blir fort kjedelig med flate toner, du må modulere og variere og skape din egen personlige stil, det er viktig. Først må du kunne høre på og kopiere slik at du kan utgangspunktet, og seinere skape din egen stil. Jeg var vel en av de som brukte hele tonespekteret. Som i Fra morgon til kveld, en telespringar, og Spursmannen, der brukte jeg lange toner oppover og nedover igjen. Det er også noe jeg har jobba med, jeg har hørt mange som gjør det ganske enkelt.

Du har gitt ut flere album, hvordan ble Munnharpas verden (2000) til?

Det var internasjonal munnharpefestival i Molln i Østerrike i 1998, samme år som vi starta Norsk munnharpeforum. Ånon Egeland og jeg dro dit, og det var da vi begynte å få øynene opp for hva andre land gjør. Det var en fra Østerrike som spilte i tre tonearter, og bytta harper mens han spilte. Det ble mer kunstmusikk, men det var en sterk tradisjon der. Men så kom det folk fra Østen også, fra Jaktusk i Sibir og det var en liten gruppe fra Kirgisistan. De spilte nesten som vi gjør, det var vi veldig tent på å utforske nærmere. 

Alle som spiller på Munnharpas verden var til stede på den festivalen, og det var da vi begynte å tenke på det. Det var Leo Tadagawa fra Japan, vietnameseren Tran Quang Hai bosatt i Paris og John Wright. Jeg spurte om de ville bli med på en cd som samlet munnharpetradisjoner fra hele verden. Vi fire kunne spille to-tre tradisjoner hver, så da ble det ganske mye. I Molln var det et studio, og mens vi var der fikk jeg dem til å spille inn en god del ting. Så samla vi det til Munnharpas verden.

Hvordan hadde det seg at du ble musikklærer i Nepal?

Grunnen til at jeg havna i Nepal, var en folkemusikkfestival som ble arrangert, utrolig nok, i Nord-Korea. Der ble jeg kjent med en gruppe dansere fra Nepal, og det har vært et veldig fruktbart samarbeid. Jenta jeg ble kjent med inviterte meg til Nepal og arrangerte en konsert for meg. Dagen før tok hun meg med til en musikkskole i Katmandu, som er bygd med Norad-midler, og administrert delvis i samarbeid med Norge, den gang Universitetet i Agder. Der ble jeg presentert for lærerne, og de var dyktige musikere! De spilte tabla, fløyte og sarangi-fiolin.

Meeting in the Mountain (2008) var et samarbeid med dem. Før den konserten hadde vi spilt litt sammen, de spilte sine folkemusikkstykker og jeg hang meg på med munnharpa. Da lærte jeg virkelig å improvisere, fylle i, fylle ut og lage musikalske overganger. Samarbeidet gikk utrolig bra. Første halvdel av konserten hadde jeg solo, deretter inviterte jeg musikerne med på scena. Det var tv til stede og greier, og det gikk så fint da vi spilte. To dager etterpå gikk vi i studio og spilte inn Meeting in the Mountain. Jeg var så inspirert på fløyte og munnharpe, og de dro meg inn i improvisasjonen. Jeg skjønte ikke hvordan jeg greide det etterpå. Fra 2009 til 2010 var jeg på Nepal Music Centre i Katmandu som utvekslingslærer, og underviste i nepalsk munnharpetradisjon med norsk teknikk.

Du har i seinere år spilt en del sammen med innvandrermusikere?

Det har jeg gjort siden 2014. Det er særlig en som er en veldig dyktig sanger og spiller lutt. Da han kom til Norge, var han totalt ukjent. Røde Kors hadde en kontaktformidling, og de kjente til meg, og tenkte at et møte mellom to musikere ville vært helt ideelt. Og det ble det altså, et veldig fruktbart samarbeid. Cd-en Lament for Syria (2016) var en bestilling fra Etnisk musikklubb, der konseptet var å bevare kurdisk-syrisk folkemusikk. Den ble veldig godt mottatt, og ble en av de nominerte til Spellemannsprisen i klassa «Cross-over» Den fikk også god omtale i det engelske musikkmagasinet Songlines.

Hva er det beste med munnharpe?

Det er et mystisk instrument. Vibrasjonene i grunntonene, overtonene, fascinerer og virker. Jeg veit at den brukes i terapi i Sibir. Pasientene ligger på ryggen, også spiller de på en dyp munnharpe. Da får du disse vibrasjonene i ryggen som gjør at du slapper av i musklene.

Jeg hadde et samarbeid med den tidligere direktøren ved Lågdalsmuseet. Om sommeren ble det av og til arrangert historiske dager med fortellinger om overtro i gamle dager. I den forbindelse pleide jeg å spille. Det var vel Fossegrimen jeg skulle spille, tenker jeg. På nedsida var det et gjerde og der var det geiter og sauer som beita med kje og lam. Jeg hadde bare spilt fire-fem toner før de kom stormende oppover, sto med forbeina på gjerdet og breket det de kunne. Jeg måtte bare stoppe. Alle som så det måpte. Så munnharpa virker også på dyr, den er et magisk naturinstrument.

Hva betyr munnharpa for deg?

Den betyr veldig mye, det er ikke bare å spille melodier, men å uttrykke naturmystikken og få fram disse klangene som virker sterkt på nervesystemet vårt. Alt i skapelsen er vibrasjoner, det kan vises i samklanger, vibrasjoner og munnharpa. Det er sjamaner i Sibir og nordområdene som bruker munnharpe nettopp for å komme i kontakt med en høyere verden. Så den er mer enn et vanlig musikkinstrument!

Jeg har hatt mange minneverdige opplevelser på grunn av munnharpa. Jeg har lenge vært med i det internasjonale styret, og i 2011 var det en stor internasjonal festival i Jakutsk. Der skulle det være en juryert konsert, der noen skulle utnevnes til internasjonale munnharpemestere. Vi var 21 deltakere fra hele verden, også var det en jury. Vi skulle spille et tradisjonelt stykke fra vår kultur, deretter improvisere. Etter konserten ble vi kalt fram, og da var jeg en av sju som ble utnevnt som munnharpemester. Det var ikke småtteri! Vi fikk diplom og det var nesten som en OL-medalje som ble hengt om halsen vår. 

En av dagene ble viet til en lignende festival lenger sør i landet, det var nesten avstanden Oslo-Trondheim. Da stilte presidenten i Jakutia sitt eget private fly til disposisjon for oss, med rød løper og det hele. Vi var 40 personer som ble valgt ut til å reise dit. Vi var hele dagen der nede, men flyet sto og venta på oss, og så ble vi fløyet hjem igjen til Jakutsk.

I 2014 var det internasjonal festival i Taucha i Tyskland, i nærheten av Leipzig. Det var også morsomt. Jeg ble valgt ut til å ha en liten konsert en av dagene. Da gikk jeg inn på rammeslåttene fra Setesdal, og fortalte det sagnet sier at hvis en spelemann mister helt kontakten og kommer i en slags transetilstand, så kommer han «på rammeslått». Da greier han ikke å slutte å spille, han blir helt besatt. Jeg fortalte tilhørerne at om jeg kom i en transe, så måtte de bare komme og ta munnharpa fra meg. 

Det skjedde ikke da. Men vi skulle invitere en til å spille sammen med oss et annet sted under festivalen. Jeg hadde lyst til å komme nærmere i kontakt med ei dame fra Sibir som heter Albina Degtyareva. Hun er det vi kaller litt gæren. Gruppa hennes baserer seg på å skape om det gamle eposet Olonkho i Jakutia, og illustrere det med musikk og lyder, hestevrinsk, ulvelyder og jeg veit ikke hva. Hun ville spille med meg, og vi starta med at hun sa «du må begynne å blåse som vinden, så skal jeg lese fra eposet». Så begynte det langsomt og ble gradvis fortere, jeg lagde ulvehyl også. Da tempoet kom skikkelig opp skjedde det rare – jeg kom i en slags transetilstand, jeg husker ikke hva jeg gjorde. Så da kom jeg på rammeslåtten. Det var morsomt, det har aldri skjedd verken før eller seinere.

Hva tenker du om munnharpas framtid?

Jeg er ikke noe redd for framtida, det er så mange som spiller og er dyktige, også smeder. Men vi som var med å starte i 1998 er ganske godt oppe i årene, og det er vel ikke mange som har tenkt å fortsette så mye lenger. Så det må bli et generasjonsskifte. Den yngre generasjonen må komme inn i administrasjonen, ta over, trekke i tråder og føre dette videre.