Når hørte du munnharpe for første gang? 

Nei, det vet jeg ikke. Det er vel lenge siden. Vi fikk prøve sånne som var kjøpt i musikkhallen, men det var bare dårlige greier. Så reiste jeg til Valdres på Jørn Hilme-stemnet og tenkte at det sikkert var noen som solgte munnharpe der, for det var kjent at det hadde vært noen munnharpesmeder i området. Men så fikk jeg greie på at det var ingen der som lagde lenger, og da begynte jeg å eksperimentere selv. Jeg fikk se en gammel film om hvordan de smidde munnharper før i tida. Det hjalp jo mye. Setesdal er vel der munnharpetradisjonen har levd lengst. Jeg fikk kontakt med noen av smedene der, og etter hvert fant vi ut hvordan vi gjorde det.

Når begynte du å smi sjøl? 

Jeg må ha begynt i 1990 tror jeg. Jeg hadde ikke drevet og smidd noe særlig da, men smiing var ikke ukjent for meg. Da jeg var liten og bodde i Gjøvik sentrum, var det ei smie der. Jeg pleide å snike meg inn døra da jeg var sånn fire-fem år, og satte meg på krakken ved siden av smeden og så på at han smidde. Han skodde hester og alt mulig. Så jeg visste hva jeg skulle gjøre.

Hvordan fant du munnharpeformen din? 

Jeg har jo sett mange bilder av munnharper, så jeg visste åssen ei munnharpe skulle være. Jeg var med tanta mi på Maihaugen da jeg var liten, og der så jeg åssen munnharpeskrinet var etter en modell som var stilt ut.

Hvor lang tid bruker du på ei munnharpe?

Nei, det vet jeg ikke, for jeg smir vanligvis fire munnharper eller noe sånt på en kveld. Men det er jo ganske mye arbeid da. Jeg legger to biter av gangen i essa, så smir jeg den ene mens den andre ligger og varmer opp. Da får jeg utnytta tida bedre. Men det er jo ikke halve jobben en gang. Det som er verst er å file, pusse og justere sånn at det blir riktig. Så lage fjører og bøye dem riktig, sage sider og sette inn og justere til nærmeste dur.

Du har også vært instruktør på smikurs på Gjøvik, hvordan er det å lære bort?

Det er jo greit på en måte. Jeg har som regel lagd en sånn plansje. Jeg jobba på ABM reklame på Gjøvik som serigraf med mye slags trykking; trykking på tøy, dekorere biler, skilt og forskjellig. Der hadde vi forskjellige plater en kunne skrive på. Jeg lagde en plansje der over hvordan en skulle gjøre det, og hengte den opp der jeg skulle undervise. Jeg måtte lage ny hvert år. For et par år siden spikra jeg den opp i smia så den ikke skulle bli borte. Noen av deltakerne har fått plata, så de har bruksanvisninga på hvordan de skal gjøre det. Men det er jo forskjellige måter å lage munnharper på, så munnharpesmeder gjør det ikke likt. Det er små forskjeller.

Hva er det beste med munnharpe? 

I motsetning til kontrabass så er det lett å ha med seg når en skal ut og reise. Det er jo et sånt fullverdig instrument egentlig, men hvis en skal dekke alle durer og sånn, så er det 12 halvtoner i en skala, og da må man ha 12 munnharper for å spille alt. Det er vel få som har så mange, men det er en del som samler på forskjellig.

Hva slags andre instrumenter lager du? 

Det er jo mange forskjellige slag. Dreielyre, hurdy-gurdy og nøkkelharpe. Jeg har brukt en av de eldste nøkkelharpene, Vefsn-harpa, som modell. Det er den eneste som er funnet i Norge. Den er sånn helhol, en tømmerstokk på en måte. Man bygger ikke sånne nå for tida, det var i middelalderen man gjorde det. Verdens eldste langeleik har de finni i Vardalsåsen rett ved Gjøvik, den er fra 1524, det er ingen som har dratt det i tvil. Sjøl har jeg spilt fele, fram til jeg brakk håndleddet og måtte slutte med det.

Hva betyr munnharpe for deg? 

Ja, det betyr jo ikke akkurat noe annet enn en hobby. Det er moro at en får litt betalt for at en jobber med det, men det er dårlig timebetaling, så det er ikke mange som driver med det. Det er jo bra at tradisjonen har overlevd, for det holdt jo på å dø ut. Den eneste jeg fikk greie på som lagde munnharpe den gangen jeg prøvde å få kjøpt, var Knut Tveit i Setesdal. Han lærte å smi på Starum i Gjøvik. Han var i kløvkompaniet som hovslager, som skodde hester og sånn, så der lærte han å smi.