Når hørte du munnharpa for første gang?

Da jeg var ungdom interesserte jeg meg bare for popmusikk. Mest engelske og amerikanske grupper, men og noen norske. Første gang jeg hørte munnharpe på plate var et spor på den norske popgruppa Pussycats sin LP Mrr Mrr. Der hadde de munnharpe på sangen The Craftsman. Så gikk det i grunnen mange år. På en bytur til Kristiansand på midten av 70-tallet kjøpte jeg meg ei østerriksk munnharpe. Jeg lærte å spille litt på den. Så gikk fjæra av, og da ble det stille helt til jeg flytta til Setesdal på midten av 80-tallet. 

I Setesdal bosatte jeg meg i Hylestad i Valle kommune, like ved siden av Sylvartun, en sentral institusjon her i dalen når det er snakk om folkemusikk, sølvsmedkunst og ellers gammel tradisjon. Det var Torleiv Bjørgum som sammen med familien sin dreiv det stedet. Jeg pleide av og til å stoppe innom der når det var åpent om sommeren, for han spilte gjerne fele hvis du spurte. Så fikk jeg se i avisa og høre i Sørlandssendinga at det var noen her i Hylestad som skulle prøve å få i gang produksjon av munnharper igjen, en tradisjon som hadde blitt borte etter at munnharpesmeden Knut Gjermundsson Hovet døde på midten av 70-tallet. Det var ikke lenger noen som lagde gode munnharper i Setesdal. Torleiv Bjørgum og bilmekanikeren Knut Tveit satte i gang med å lage munnharper på den tradisjonelle måten, etter gamle modeller av Gjermundsson Hovet og kanskje også Mikkjel Kåvenes sine munnharper, som var enda eldre. Jeg kjente ikke Knut Tveit, men broren hans, Olav, jobba på min arbeidsplass. Jeg spurte Olav om Knut hadde munnharper til salgs, og det hadde han, så dagen etterpå kom Olav med munnharpe til meg. Og dermed var jeg solgt, kan du nesten si. Jeg fikk jo lyd, og hadde spilt litt før. 

Dette var seint på høsten 1988. Gjennom musikkskolen i kommunen fikk jeg høre at Torleiv Bjørgum dreiv med opplæring både på fele og munnharpe. En gang i uka tok han imot elever i soknehuset på Rysstad, og der kunne jeg møte opp etter nyttår. Da jeg møtte opp med munnharpa mi var det straks spørsmål om hva slags munnharpe jeg hadde. Jeg viste fram harpa som var laga av Knut Tveit, Torleiv studerte den nærmere og sa at det var ei god harpe.

Undervisningen begynte med at Torleiv spilte noen slåtter som jeg skulle prøve å bli med på. Jeg syntes ikke det gikk så bra. Han kjente slåttene, jeg kjente dem ikke. Da timen var slutt gikk jeg hjem og skulle øve, men jeg huska ingenting av det han hadde spilt. Jeg var med på de fleste timene ut våren 1989, men tenkte at etter dette blir det ikke mer munnharpe på meg. Men så kom jeg i prat med Gunnar Solheim, som også hadde kjøpt munnharpe av Knut Tveit, og hadde lyst til å lære å spille. Da høsten kom og musikkskolen starta igjen fikk han overtalt meg til å bli med. Da opplevde Gunnar litt av det samme som meg, at vi ikke klarte å lære slåttene av å sitte overfor hverandre og spille en halvtime-time en gang i uka. Men da kom Gunnar på at han hadde en båndspiller. Han tok den med til timen og spurte om vi kunne ta opp noen slåtter, og det fikk vi. Etterpå satt Gunnar og jeg sammen og hørte på slåttene. Det var ikke så lett, men da hadde vi hver vår kassett som vi kunne høre på når det måtte passe, og så øvde vi sammen mellom hver time. Den kassetten fins fortsatt her på Rysstad, i Agder folkemusikkarkiv. Det var Fiskaren, Bestelanden og Skjoldmøyslaget vi først begynte på. 

For meg var det å få «tak» i slåtten en terskel jeg måtte over. Noe som gjorde dette vanskelig for meg var at munnharpene på den tida ikke var stemt likt og dermed gjorde det vanskelig å få tak i de små melodiene som en slått består av. Vi oppdaga også at Torleiv ikke spilte helt likt hver gang. Dette var for meg overraskende fordi jeg med mitt lille kjennskap til noter hadde tenkt at slåttene var som andre musikkstykker jeg kjente fra korpsmusikken. Notene der viste nøyaktig hvilke toner vi skulle spille og i hvilken rekkefølge. Dette var en oppdagelse som åpna opp litt. Om jeg ikke akkurat kunne spille som Torleiv gjorde, er det en tolkning jeg gjør.

Ut på høsten 1989 begynte vi å få tak på noen av slåttene, Torleiv merka også at vi klarte å følge med på det han spilte, noe som var en veldig oppmuntring for meg. Vi hadde en pause i jula og fortsatte i januar. På den tida holdt Torleiv og sønnen Hallvard på med plata Skjoldmøyslaget, som er en sentral plate i setesdalstradisjonen. En gang jeg hadde spilletime i soknehuset, spurte Torleiv om jeg ville være med hjem til han og høre på noen av opptakene han og Hallvard hadde gjort. Jeg ble med og fikk høre en del av stoffet som skulle være med på plata. Dette skulle vise seg å bli vårt siste møte, for samme uka døde Torleiv plutselig under årsmøtet i spelemannslaget. Det ble en brå slutt på kontakten med Torleiv, men gnisten var tent og jeg fortsatte å spille. Vi hadde tatt opp ganske mange slåtter med han, mange som vi ikke hadde begynt på. Det var mye å jobbe videre med. På denne tida var ble vi også oppmerksomme på at munnharpa i Hylestad hadde en tradisjon langt tilbake i tid. Gjennom Hallvard T. Bjørgum fikk vi tilgang til alle de eldre opptakene fra Hylestad. De eldste med Mikkjel Kåvenes fra 1930-tallet og fram mot vår tid, som Aani Rysstad, Andres Rysstad, Knut E. Brokke og Hallvard T. Bjørgum d.e.

Samtidig var det en mann her i bygda, Bjørgulv Straume, som begynte å spille munnharpe og ga ut kassetten Luftslaget. Det ble en sensasjon og han ble lagt merke til langt utenfor Setesdal. Han ble spurt om å være med som musiker med kjente norske artister, blant annet spilte han med Sissel Kyrkjebø under OL i 1994. Plutselig fikk munnharpa et veldig oppsving. Bjørgulv Straume var veldig sentral, det samme var Knut Tveit som eneste munnharpesmed i dalen. I tillegg til vanlig stål og metall i munnharpene brukte Knut Tveit metall fra et engelsk bombefly som ble skutt ned over Bygland under krigen. Det inspirerte Bjørgulv Straume til å lage den kjente slåtten Luftslaget, til minne om det britiske mannskapet som omkom i flystyrten.

Hvordan ble det norske munnharpemiljøet, slik det er i dag, til?

Jeg fikk et brev fra Ånon Egeland om at det skulle være munnharpefestival på Fagernes. Jeg tror det var i 1994-95. Jeg kom meg ikke av sted, verken på den festivalen eller neste. Så kom det ny invitasjonen i 1998, og da reiste jeg og Bjørgulv Straume sammen. Han var mest kjent som spelemann, men hadde også begynte å lage munnharper, og var ettertrakta som begge deler. På den festivalen møtte jeg en del andre som fortsatt er i miljøet. Bent Åserud og broren Rune, de var fra tjukke Oslo, men de hadde veldig interesse for dette instrumentet og denne musikken. Det var en fantastisk entusiasme.

Bjørgulv og jeg hadde lang vei, så vi måtte reise litt før årsmøtet var ferdig, men da vi hadde kommet til Rjukan fikk vi en telefon med spørsmål om jeg kunne være kasserer i forumet. Etter å ha tenkt litt sa jeg ja til det, og da ble jeg med som kasserer i styret de neste seks årene. Fra da av arrangerte forumet en munnharpefestival hvert år. Vi la vekt på at den skulle være på ulike steder for å stimulere miljøet og bringe ut det «glade budskap». Da vi ble etablert som organisasjon dukka det opp nasjonale kontakter, men også internasjonale. For det finnes et internasjonalt miljø også, og en internasjonal organisasjon som arrangerer verdensfestivaler. Det gjorde jo faktisk vi også i Rauland i 2002. Det var en fantastisk opplevelse å være der og høre alle de forskjellige måtene man kan uttrykke seg med munnharpa på. De fleste av metall, men også en del av tre, bambus og messing.

Hvordan har munnharpemiljøet utvikla seg?

Det var ikke så mange som kunne spille, og det var vanskelig å få tak i instrumenter. Men så skjedde det ting etter hvert, og det har utvikla seg mye over disse 30 årene. Det merker man også på festivaler, at det har blitt et høyt nivå teknisk og musikalsk. Det er spelemenn som tar tak i stoff og utvikler det. Miljøet er fortsatt lite, vi er ikke så mange, men det melder seg alltid folk på kurs. Jeg tror at musikken fenger veldig. Musikken, lyden og tonene fra munnharpa er litt magisk.

Når spiller du?

Det hender jeg tar med meg munnharpa på en tur på heia, da kan jeg spille bare for meg selv. Ellers har jeg med munnharpene mine på hytta. De er ulikt stemt, så jeg bruker forskjellige munnharper til forskjellige slåtter eller sanger. Munnharpene er dessuten aldri langt unna, slik at jeg raskt kan finne ei harpe for å spille litt for meg selv eller andre som kommer på besøk. Det har jo gått litt i bølger over disse årene. Interessen har vært sterkere i perioder enn andre.

Hva tenker du på når du spiller?

Jeg synes jo selv at jeg noen ganger får det veldig bra til, da får jeg positive tanker. Andre ganger synes jeg ikke det går så greit, da må jeg legge munnharpa vekk littegrann. Gode instrumenter er viktig, men også et godt instrument kan bli surt, i hvert fall er det sånn at jeg ikke synes det er så god lyd i munnharpa akkurat den dagen, uten at jeg veit om det henger sammen med min psyke eller noe annet. Musikken er veldig fascinerende, jeg prøver å få tak i tonen, takta og drivet, enten jeg spiller selv eller hører på andre.

Hva er en god munnharpeslått for deg?

At den er grei å ta fatt i. Det trenger ikke nødvendigvis være en setesdalsslått. Erik Røine og Svein Westad er eksempler på spelemenn som spiller drivende godt, med på en måte og med en annen teknikk. Det som griper meg og gjør noe med meg, det er en god slått.

Hva er det beste med munnharpe?

Det er musikken og å få spille eller høre på god musikk. Munnharpeforumet har et godt miljø, vi er mange som har vært med en stund og treffes, og det er veldig gildt.

Hva betyr munnharpa for deg?

Noen ganger kan jeg bruke munnharpa som tidtrøyte, men ganske meningsfull tidtrøyte. Den er magisk for meg at du kan få disse tonene ut av dette instrument, bare en metallbøyle med fjær på som vibrerer. Det er noe tiltrekkende og magisk med det.