Når hørte du munnharpe første gang?

Jeg tror det var Kristi Kolbjørnsen her på Ål som spilte Skriulåtten, og hun var slettes ikke verst. Hun var god både på munnspill og munnharpe. Det var vel første gangen. Ellers hørte jeg Mikkjel Kåvenes på radioen fra Setesdal, og det syntes jeg var moro. Den første virkelig gode jeg hørte var egentlig Erik Røine. Han var jo barnestjerne og spilte sammen med Robert Normann i radioen, fire låter, og det syntes jeg var flott. 

Jeg begynte å spille munnharpe selv da jeg var jeg 15-16 år. Da lærte jeg av Nils Ellingsgard, rosemaleren og illustratøren. Han var god på munnharpe, det var han som fikk meg ut til Arne Haugli på Bygdøy og jeg ble fast kunde der. Haugli var portvakt på vikingskipene, og hadde så god tid. På vinterstid kunne det gå timevis uten at det kom folk. Da hadde han et lite bord, ei fil og et munnharpeemne, og satt og fila på disse, og det var timevis med arbeid. Jeg kjøpte mange av dem til 60-65 kroner stykke med fint skrin.

Hvordan lærte du deg å spille sjøl?

I grunnen var det ingen som ga noe særlig føresegn på det. Det var greit, elementære ting som å slå og holde harpa riktig. Jeg fant fort ut at det var i munnhula en hadde det, og at du måtte spille raskt for å få direkte ristetak om du etterligna slåtten i felespill. Jeg syntes det var viktig å få distinkt tone. En hører jo munnharpespill som er fint, men som ikke er tydelig, og det liker jeg ikke. Jeg vil i hvert fall at når du sier at du etterligner eller adapterer en feleslått, må du respektere de elementene du kan ta fram på munnharpa. Når en er interessert i folkemusikk, som jeg var i mange, mange år, blir repertoaret fort de slåttene som er vanlige her. Det er slåtter som folk har tralla og spilt på fele, durspill og fløyte. 

Jeg synes det var så grådig moro da jeg møtte en fra Sibir. Jeg spilte til dans og han lagde noen lyder, hestevrinsk og galopp. Da vi skulle skilles, sa han at det var veldig moro å spille sammen. «Jeg spiller melodier, og du spiller rytme», sa han, selv om det var helt motsatt. Det var jo ikke melodier han dreiv med, men han mente selv at det var en melodi. 

Det er veldig kjekt å ha munnharpa for hånd i veska eller lomma. Jeg veit ikke hvor mange ganger jeg har overraska folk rundt om i verden med å plutselig dra opp munnharpa og gjerne spille en halling, det er lettest å forstå for folk. Jeg har spilt både på Den kinesiske mur, aztekerpyramiden like utenfor Mexico city, i speilsalen i det franske parlamentet i Paris og på høstfest i North Dakota. 

Og i Moskva, der tror jeg munnharpa redda livet mitt. Jeg var observatør på det første frie valget i Russland etter kommunismens fall, det var vel i 1992 og jeg var valgobservatør fra Europarådet. Jeg hadde vært ute i ambassaden med Hans-Wilhelm Steinfeld og et par andre, og han skulle kjøre meg hjem igjen. Det var helt ville tilstander i byen, folk lå strødd i veikanten og blodet rant. Jeg skulle gå til Hotel Metropol, det var vel 300 meter kanskje, veldig opplyst, klokka var rundt midnatt. Plutselig kommer det tre kjempesvære karer og stiller seg foran meg på fortauet. Jeg gikk ut i gata, de gikk etter og stilte seg foran meg med armene i kryss. Da tenkte jeg at nå er gode råd dyre. Så tok jeg opp munnharpa jeg hadde i lomma. Den skrangla, så jeg skrangla med den, og de ble litt skeptiske, de visste jo ikke om det var noe som smalt. «Moment, moment», sa jeg og spilte en halling. Og hui hei; karene slo seg på hælen, hoia og begynte å danse med en gang! Så måtte jeg være med dem på restaurant like ved, og de skulle spandere på meg. Der sa de at de hadde tenkt å loppe meg for penger, og om jeg hadde satt meg til motverge kunne det blitt noe spetakkel. Så jeg berga meg på at jeg kunne spille munnharpe.

Hva liker du å spille?

Jeg liker best å spille springarane fra Hallingdal med litt driv i. De slåttene appellerer til meg som danser, ikke bare at det er danserytme, men det er noe i enkelte slåtter som virker positivt inn. Det kan være ei enkelt vending jeg går og småplystrer på om dagen. Vi har et lite lag som heter Leksvol munnharpelag, og når vi spiller sammen der kan det være artig å dra på med en liten reinlender, og krulle den til i overgangen og intensiteten.

Hva tenker du på når du spiller?

Nei, da er det ganske tomt. Da sitter jeg bare i musikken, og da kommer musikken av seg selv. Hvis du har lært en slått en gang, glemmer du den aldri. Når du setter deg ned og spiller er du i ingenmannsland mentalt, men registrerer at du trår takten og har rytmen. Jeg er veldig opptatt av at i slåttespill er det ikke bare snakk om å holde takten, det metronomiske som går der, men så er det rytme i tillegg, som gjør det spennende med det musikkstykket du spiller. Takten er jo der, men du kan tøye og strekke rytmen og gjøre det mer spennende for for eksempel de som skal danse.

Når spiller du?

Det kan være når som helst, gjerne på kveldstid. Når det er stilt i huset. Helst når jeg er aleine, tror jeg. Men er det et lag med øl og vin og greier og festen går, da sitter jo folk i kø for å spille. Sånn er det i norsk folkemusikk. Det er merkelig med den festkulturen og den musikken. Ingen vil begynne å spille, men ingen vil heller slutte.

Hva er en god slått for deg?

En som det er drev i, som en sier. Den må ikke bli for slapp, det må være rytme som drar og jager, som om du hiver deg på ei vogn eller noe i fart. Det må være noe som river deg med på en måte. Gamle feleslåtter har ofte det draget, synes jeg.

Du har gitt ut to plater med Erik Røine, hvordan ble de til?

Jeg var dommer på Landskappleiken i Rauland i 1994, og da spilte han der. Jeg hadde ikke hørt han spille på mange år, og sa til ham at han spilte steika godt og at han burde gi ut plate. Det var ikke så vanlig å gi ut plate bare med munnharpe på den tida. Det var litt fram og tilbake før jeg snakka med Hallvard Kvåle i plateselskapet Heilo. Han ville at vi skulle gi ut plate, og at det var Hallingdal og Valdres sammen. Og han syntes vi spilte så sabla godt, at vi bare spilte duett rett inn uten at vi hadde øvd. 

Den plata kom ut i 1999, og så gikk det vel ti år før vi snakka om at vi burde gi ut ei til. Men da ville vi bruke munnharpa sammen med andre instrumenter, blant annet langeleik, trekkspill og sang. Vi la også til bonusspor som viser hvordan vi har brukt munnharpa ellers. Erik har med innspillingen med Robert Normann som smågutt, og jeg tok med teknoeksperimentet til Erik Walkoff som jeg var med på i 1997.

Hva er det beste med munnharpe?

Det er fin musikk når det er godt spilt. Moro å høre på finesser og detaljer som folk kan få til, i tillegg til drivende takt og rytme, også er det kjekt å ha i lomma. Det beste er at det er lite pretensiøst og krever ikke noe særlig stell, og at du kan ha moro og glede med den vesle harpa. Den fungerer veldig bra enten du er på hybelfest eller på hytta.

Hva betyr munnharpa for deg?

Den har jeg brukt så mye at den er en slags identitetsmarkør. Jeg har jo drevet i politikken, og der er journalistene helt ville etter å finne noe å karakterisere noe med. Jeg ble kalt Hallgrim med harpa på 70- og 80-tallet, enten jeg spilte eller ikke.

Hva tenker du om det norske munnharpemiljøet?

Da jeg begynte var det kanskje fem stykker i Norges land som kunne spille en slått som hang i hop med noenlunde klang og rytme. Nå er det kanskje 50 som kan spille godt, og det kan være flere jeg ikke har hørt også. Det er veldig stor forskjell bare på 30-40 år. 

Hva tenker du om munnharpas fremtid?

Den har vært her i mange hundre år, og den vil finnes i en eller annen form. Jeg håper bare at folk vil spille tradisjonelt munnharpespill, og ikke drive for mye med alt mulig annet. 

Jeg kom jo borti dette teknomiljøet og så hvordan du kan imponere uten å spille en slått. Det eneste jeg spilte var enkelttoner, som ble satt sammen av en lydtekniker til en sløyfe som gikk og gikk. Avisene skreiv at nå hadde Hallgrim Berg fornyet folkemusikken, men det hadde ikke noe å gjøre med folkemusikk i det hele tatt. Det ble jeg forbanna over, men det var moro å være med på. 

Albumet Ari Thunda, featuring Hal Berg ble utgitt i 1997, og vi var på turné i Europa og greier. Munnharpa var ledeinstrumentet. Jeg spilte munnharpe som oppvarming til Prodigy i Oslo spektrum til veldig jubel. 5000 dansa mens jeg spilte. Så munnharpa har muligheter. Det som gjorde sounden spesiell var at de kan etterligne nesten hva som helst på de enorme miksepultene de har i studio, men seljefløyte, bukkehorn og munnharpe finnes det ikke noen teknologi som kan etterligne på grunn av tonaliteten, svevende intervaller og alt mulig. Derfor ble det en ny sound med munnharpa blant tekno. Noe sånt hadde de ikke hørt før.