Når hørte du munnharpe for første gang?

Far, Arne Røine, hadde kjøpt to munnharper av Martin Tuv i Valdres, og det var nok det første jeg hørte, jeg kan ikke huske noe annet. Han demonstrerte for bror Harald og meg hvordan vi skulle holde og spille. Vi fikk lyd, og det var i grunnen den opplæringa jeg fikk på munnharpe. Etter et par uker kom jeg ut av soverommet og spilte Kjerringa med staven. Det var vel høsten da jeg var fem år.

Hva var veien videre etter det?

Jeg vokste opp i et rikt folkemusikkmiljø i Oslo, noen av landets beste spellemenn var i Oslo på den tida. Far var spellemann, han spilte for alle leikarringene i BUL i 42 år. Jeg dansa mye, og hørte gode spellemenn som jeg dansa etter, så jeg har fått folkemusikken i blodet fra jeg var liten, og det er helt klart en stor fordel. Særlig må jeg få nevne Torleiv Bolstad, som også spilte for dansepartner Ellen Kjellberg og meg gjennom ungdomsårene.

Jeg ble plassert i leikarring da jeg var fem år. Der var det ekstra moro å få fram den lille gutten som kunne spille munnharpe, jeg gjorde noe ingen av de andre ungene gjorde. Når de andre skulle trekke pusten, ble lille Erik satt fram til å spille munnharpe. Først i BUL og så i Folkemuseets barneleikarring. Munnharpe ble presentert som et gammelt, typisk norsk folkemusikkinstrument. Jeg trodde jo på det. Et par år etterpå, da jeg hadde blitt sju år, ble jeg erklært som «vidunderbarn på munnharpe» i en av byens største aviser. Siden ble det omtaler i flere aviser gjennom mange år.

Hva spilte du?

Repertoaret ble utvidet til Pål sine høner, og dermed så var det både springar og halling. Deretter ble det Her kommer gutta fra Hallingdal og Valdres, som bror Harald mente er ei gammel revyvise, for vi veit ikke hvor den ellers kommer fra. Så ble det Gammalvalsen, Stårøyguten og Rotneims-Knut. Senere kom Nisselåtten som jeg tok etter Reidar Sevåg som spilte den på langeleik. Det var i grunnen det.

Jeg hørte Martin Sælid i Valdres spille munnharpe, jeg syntes ikke den gang han var noe spesielt god til å spille, men det var han jo. Første gang jeg hørte John Wright sa jeg til far «jeg tror ikke han gjør noe som ikke jeg kan gjøre». Siden ble jeg kjent med John, og skjønte at jeg ikke kunne spille som han. Jeg veit at jeg også så Torleiv Bjørgum spille i Teatersalen i BUL en gang, han satt bredbent i setesdalsbunaden sin og spilte hardingfele og munnharpe. Jeg hørte ikke så godt, og jeg skjønte ikke helt hva han holdt på med på munnharpe. Og det er mitt poeng her: Jeg hørte munnharpespill jeg ikke helt forsto, og syntes ikke alltid det låt så bra.

I 1966 spilte jeg inn fire låter med gitarist Robert Normann. Da var jeg 19 år, og jeg visste ikke hvem Robert Normann var. Jeg bare merka at han tok det fort, og han var kjapp på gitaren. Han var med med en gang, vi øvde nesten ikke, bare spilte inn sakene. Siden fikk jeg en konsulent-kollega i Bedriftsrådgivning AS, som hadde jobba i NRK noen år. Da han fikk høre at jeg hadde spilt inn plate med Robert Normann, falt han nærmest på kne for meg. Først da begynte jeg å interessere meg for Normann. En utrolig fyr og fantastisk musiker.

På forrige munnharpefestival, tok jeg mitt første nybegynnerkurs! Da meldte jeg meg på kurs hos Bernhard Folkestad for å lære å spille med lukketeknikk. Etter å ha spilt munnharpe i nesten 40 år ble jeg oppmerksom på lukketeknikken, uten å skjønne at det var det jeg hørte: Det var et opptak NRK sendte med Ånon Egeland. Jeg ble stående ved siden av Ånon under det neste Jørn Hilme-stemnet, og da spurte jeg han om hva slags utstyr som ble brukt under opptakene med NRK. På den tida hadde jeg begynt å spille synthesizer, og lært om effekter. Ånon skjønte ikke hva jeg mente. «Så spill noe for meg da», sa jeg. Han er litt høyere, så jeg ble stående og se på halsen på han. Da så jeg at det skjedde noe der som ikke jeg dreiv med. Det var min oppdagelse av å spille med lukketeknikk.

I den grad lukketeknikken handler om å lukke på visse toner i skalaen, så spiller ikke jeg med lukketeknikk. I stedet prøver jeg å farge tonene, og legge på litt annen klang her og der. Så enkelte toner blir iblant lukket.

Når spiller du?

Jeg har pleid å si at jeg spiller to ganger i året: hvis jeg holder kurs eller spiller til dans på Jørn Hilme-stemne, og så på munnharpefestivalene våre. Det er sånn jeg har vært. Rett forut for disse blir det jo litt trening hjemme.

Jeg fikk opplæring i klassisk pianospill på Musikkonservatoriet i Oslo fra jeg var 9 til jeg var 15 år, men jeg ble aldri flink til å øve, jeg syntes ikke det var morsomt. Jeg var glad i å spille, så jeg satt og spilt «vilt», som far kalte det. Jeg ble aldri flink til å spille etter noter. Men merk: som opptaksprøve til konservatoriet - for å demonstrere musikalitet - så spilte jeg på munnharpe!

Etter at jeg slapp ut i fri dressur, flytta hjemmefra og ble gift og fikk barn har det blitt veldig lite spilling etter noter. Jeg har desto større glede av å bare sitte og improvisere. Da kona mi døde for fem år siden kjøpte jeg meg et nydelig Clavinova digitalt piano som jeg har stor glede av. Jeg spiller på det hver dag, og lager og tar opp en del musikk.

Hva tenker du på når du spiller?

Hvis jeg sitter og spiller munnharpe for meg selv hjemme, så bare flyter tankene. Men det hender det dukker opp bilder av dansing.

Hvordan har munnharpemiljøet utvikla seg?

Å være på den første munnharpefestivalen var som å bli født på ny. Hallgrim Berg og jeg hadde starta med litt kurs før det. Hallgrim har alltid syntes jeg er god til å spille; jeg rødmer bestandig når han skal presentere meg. Jeg husker ikke hvor mange kurs vi hadde, det var ikke så mange. Jeg ble invitert til å holde kurs i 1992 på Raulandsakademiet, da hadde Knut Tveit produsert 20-25 harper, og jeg tok med meg hjem en av dem etter å ha prøvd alle. Jeg brukte den på Landskappleiken det året, med hell. Mange av de som møttes på Fagernes i 1995 hadde drevet og spilt lite grann. Noen av oss spilte kanskje mer enn andre. Og jeg var i alle fall minst like overraska som Ånon over at det var så stor interesse. Det var helt fantastisk og er helt uforglemmelig. John Wright holdt kurs for oss.

Takket være Munnharpe-Jakob, Knut Tveit og Torleiv Bjørgum, siden Folke Nesland og Bjørgulv Straume, Stein Terje Mathisen og nå blant andre Ole Bjørn Skoe og Simen Roheim Iversen, så gror det godt i miljøet. Å få andre harper å spille på har vært til stor inspirasjon for meg, og en del av min oppvåkning på munnharpe. Så inspirert du kan bli når du treffer rett instrument, da kan du ikke bare gå, men fly! Det kan gjelde hva som helst, men ikke minst munnharpe. Møtet mellom instrumentet og spellemannen er fantastisk.

Hva betyr munnharpa for deg?

Jeg kan bare slå fast at for meg har det betydd veldig mye, også for min utvikling som menneske. Det gjør noe med en liten guttunge å lese at du er et vidunderbarn på munnharpe i byens største avis. Jeg er ikke født med en overflod av selvtillit, og det var skummelt når jeg ble stående aleine på scena og ikke kunne gjemme meg blant en leikarring eller ha noen å holde i hånda og danse med. 

Første gang jeg opptrådte var i Halli i Valdreslaget. Da måtte jeg spille med mikrofon, men jeg nådde ikke opp. Derfor ble jeg plassert på en vanlig trestol, og jeg husker godt at jeg sto i rampelyset og det var stummende mørkt i salen. Jeg var fem år og det var ingen spøk. Men den tryggheten munnharpa har gitt meg alle gangene jeg siden har stått på scena og spilt, og opptrådt med dans, har betydd mye for arbeidslivet og livet mitt siden. Jeg ble tidlig scenevant.