Når hørte du munnharpe første gang? 

Det var søskenbarnet mitt, han hadde fått tak i ei munnharpe som moren hans hadde kjøpt til ham. Rett etter at jeg hadde hørt ham spille, fikk jeg ei Knut Tveit-munnharpe av tanta mi. Fetteren min gikk litt sånn halvveis inn i det, mens jeg gikk veldig dypt inn i det med en gang, og ble veldig fascinert og interessert i instrumentet og ville prøve å lære mest mulig.

Så ble jeg invitert med på Setesdalskappleiken på Ose, jeg tror det kan ha vært i 1994. Da fikk jeg sett noen av spelemennene som var der, Bjørgulv Straume, Svein Westad og John Melhus, og ble veldig interessert. Det var både et nytt instrument, men det var også en litt ny verden for meg med folkemusikkmiljøet og sånn, min nærmeste familie var ikke noe opptatt av det. Begge deler appellerte til meg. Det føltes som om det var litt tilbake til røttene, til noe veldig ekte og spennende.

Hvordan lærte du deg å spille? 

På den kappleiken fikk jeg kassetten «Luftslaget» av Bjørgulv Straume. Den ble spilt om og om igjen, så jeg lærte meg alt på den kassetten og det var det jeg holdt på med helt fram til jeg ble med i Kristiansand spelemannslag. Der lærte jeg meg musikken gjennom dansen, og det tror jeg var viktig og nyttig for å forstå både melodiene, men også rytmen og det rytmiske. 

Via spelemannslaget var det ei kurshelg i Herefoss i Aust-Agder, og der var Ånon Egeland instruktør. Han var veldig inspirerende og introduserte meg for de gamle opptakene og mesterne, og formidla en ny dimensjon ved munnharpemusikken jeg syntes var veldig spennende. Da fikk jeg masse nytt å øve på. Egentlig måtte jeg legge om ganske mye i måten jeg spilte på, for da ble det fokus på åpne og lukka toner. Det var sommeren før den første festivalen, så Ånon inviterte meg til den første munnharpefestivalen. Det var en veldig stor opplevelse, for det var en enorm entusiasme for munnharpa på den festivalen. Det var gøy å oppleve, så jeg flaut på den bølgen der i mange år.

Hva liker du å spille? 

Jeg liker å spille tradisjonell slåttemusikk. Det er noe med det rotekte som appellerer til meg. Jeg er nok en person som er litt var for stemninger, så jeg liker lyriske slåtter også.  Det har gått litt opp og ned med munnharpa gjennom livet de seinere åra, men jeg merker at jeg spiller mer etter å ha kommet til Romsdalen. Vi har bygd hus rett ved en fin fjord her, og det å sitte ved fjorden og spille munnharpe i måneskinn, gjerne med et bål, er nok noe av det jeg liker aller best.

Hva er en god slått for deg? 

Jeg synes det er mange gode setesdalsslåtter. Jeg liker godt når det ikke er helt rett fram, de seks-åttendels-slåttene har en mer spennende rytmikk synes jeg, og det er noen slåtter som har fine variasjoner. Andres K. Rysstad-slåttene liker jeg for eksempel veldig godt.

Hva tenker du på når du spiller? 

Skal man tenke på så mye da? Ja, det var et godt spørsmål. Jeg tror kanskje ikke jeg tenker på så mye, men prøver bare å være til stede i slåtten, i hvert fall hvis det er en slått jeg har lært meg godt. Da synes jeg det er viktigere å bare være i slåtten.

Hva tenker du om det norske munnharpemiljøet? 

Jeg synes det er flott at vi har et sånt miljø som vi har. Jeg er imponert over munnharpeforumet og alt de har fått til. For eksempel den digitale festivalen, og å klare den omstillinga, det synes jeg var artig. Der fikk folk vist fram hvor de bor, og hvor de spiller og sånn. 

Jeg har holdt på mye for meg selv opp gjennom med munnharpa, og jeg merker at det er veldig fint å være i et miljø som vi har fått til i Romsdal. Noen vil jo si at munnharpa er litt sær, og at det er sært og smalt det vi driver med. Jeg tror kona mi for eksempel tenker det. Det snakka jeg med Jim Erik (Hoem Johansen) om. Han synes ikke det er sært, men at det å spille munnharpe er noe eksklusivt. Han er stolt over å ha tilgang til noe som er så rotekte og som ligger sånn i kulturen og DNA-et vårt. Da fikk jeg litt annen input. Kildene til Ånon Egeland har heller ikke vært noen del av et miljø, men det er blitt sagt at når de øver på musikken sin kan det sammenlignes med å pusse arvesølvet. Vi kan jo se på oss som å være forgyllere av en gammel tradisjon og formidle det videre, og det tenker jeg er en fin identitet. 

Hva er det beste med munnharpe? 

Det må være at en aldri finner helt ut av det. Det slutter aldri å fascinere og jeg tror man aldri blir helt utlært. Jeg har etter hvert sett hvordan de spiller munnharpe i andre land og kulturer, og det er fint at det er så mange uttrykk. Munnharpa er vanskelig å putte i en boks. 

Når spiller du? 

Det er helst på kveldstid, så det gjelder å få tid om kvelden. Det er rimelig hektisk å være småbarnsfar og fastlege, så jeg har slitt litt med den kombinasjonen. Det er travelt. Jeg fikk tips av Hallgrim Berg på kurs om at du kan gjøre diverse ting mens du sitter på do. Der er det kanskje et potensial? Noen kvelden får jeg litt tid til å sitte ned og spille, og så er det når jeg setter av tid til det. Jim Erik kommer på besøk og da spiller vi litt sammen, og så har vi noen møtepunkter med den munnharpegruppa i Romsdal, kanskje tre ganger i halvåret. Også er det av og til jeg opptrer.

Hva betyr munnharpe for deg?

Selv om det har variert hvor mye jeg har spilt de siste åra, så føler jeg at jeg er så planta i det å være en spellemann og tradisjonsbærer at det kommer til å være en del av livet mitt bestandig, og noe jeg bærer med meg.