Når hørte du munnharpe første gang?

Da var jeg 17 år, på midten av 60-tallet, og kjøpte jeg ei vanlig, østerriksk harpe. Jeg husker at jeg var forkjøla, lå i senga og klunka på den og syntes jeg fikk det veldig bra til. Det jeg fant ut i ettertid var at jeg spilte alle tonene lukka, det var det registeret jeg trodde jeg skulle bruke. Så daua det bort, og jeg hadde en ekstrem lang pause, helt fram til 1995 da Ånon Egeland inviterte til munnharpefestival. Hvorfor jeg kom med der veit jeg ikke. Jeg bodde i Volda, og veit ikke hvor han fikk navnet mitt fra, men jeg fikk en invitasjon, også ble det til at jeg reiste på den festivalen. Så jeg har vært med på samtlige festivaler siden -95, jeg har ikke skulka en eneste en.

Hvordan begynte du å spille?

Jeg begynte selv med å bare prøve og feile og se hvordan det gikk. Den munnharpa har jeg fremdeles, og den er fortsatt spillbar, det går til og med an å spille åpne og lukka toner. I starten var det bare å prøve seg fram. Jeg var brukbar til å plystre, og oppdaga fort at den plystrebevegelsen kunne jeg bruke år jeg spilte munnharpe. Sånn løsna det.

Det var nå avdøde Odd Sylvarnes Lund som anbefalte meg å kjøpe munnharpe av Jakob Lavoll. Så gjorde jeg det da. Jeg fikk litt opplæring, men uten åpne- og lukketeknikk var det bare tut og kjør, som det spilles på Lavoll-harpene. Jeg gjorde det en lang stund og tenkte at det er sånn det skal spilles på munnharpe, fram til noen sa «du kan prøve å lukke bak i halsen», og så ble jeg i løpet av fire-fem år overtalt til å prøve å lukke. Men det tok litt tid, og da måtte jeg skifte harper, og da ble det Folke Nesland- og Bjørgulv Straume-harper med en gang.

Er du selvlært?

Jeg har vært på kurs hos Svein Westad i flere omganger, men jeg er egentlig en halvstudert røver. Jeg er blant dem som sier at de som kan spille, de spiller, og de som ikke kan spille ordentlig, de underviser. Derfor har du og jeg laget instruksjonshefte, ikke sant, et enkelt instruksjonshefte ved Veronika Søum og Bernhard Folkestad. Men jeg er i stor grad selvlært.

Hva spiller du?

Jeg har til dags dato bare lært meg en slått fra Setesdal, og det er ikke en setesdalsslått, men Reinlender etter Aani Rysstad. Ellers spiller jeg ingen setesdalsslåtter. Min ledestjerne er at jeg skal spille stoff på munnharpe som ikke nødvendigvis er laget for det. Jeg var veldig inspirert av Rolf Karlberg i Valdres, han og jeg tenkte veldig likt. Han hadde et veldig stort repertoar av småstubber og slåtter, og en veldig god sangstemme. Han sang og spilte til, og greide å holde i tonen. Om han begynte i G, var han i G når han var ferdig. Jeg har bodd lenge i Nord-Norge og har vært veldig fascinert av om det fins noen nordnorske stubber og slåtter som kan spilles på munnharpe. Jeg har gravd fram noen få nordnorske slåtter, som går i tretakt, og jeg er glad i tretakt, så jeg synes det er greit å ha noen nordnorske slåtter på repertoaret. Jeg har blant annet bodd tre år i Karasjok. Det finnes noe få samiske joiker som også kan spilles på munnharpe.

Hva tenker du på når du spiller?

Jeg har en ganske teoretisk måte å nærme meg en slått på. Jeg må prøve meg fram for å kunne lære meg melodien, men jeg bruker ofte ting nedskrevet på papir som utgangspunkt. Nå har jeg sånn trening at jeg kan se på en nedskrevet melodi om den er spillbar på munnharpe eller ikke. Så prøver jeg så langt råd er å spille så reint som mulig, tydelig, jeg tenker mye på melodilinja, at det skal være rriktig. Jeg har spilt inn dette som undervisningsmateriell og har det i bakhodet at folk skal kunne lære det, kanskje bare ved å høre på min innspilling.

Det er en slått som Erik Røine spiller som heter Storreguten, den finnes på hardingfele, klassisk gitar og munnharpe i forskjellige versjoner. Den har jeg sett på noter, og tenkt at den ikke er spillbar slik den står der. Man kan ta ut biter av en slått, men jeg bruker som regel notene som en beingrind. Jeg ser ofte på notene når jeg spiller, for eksempel hvis jeg skal gjøre en innspilling, slik at det er noterett.

Hva er repertoaret ditt?

Jeg har et lite repertoar med slåtter fra de britiske øyene, ikke mange og en del av dem har jeg etter hvert lagt vekk, fordi jeg ser at det egentlig ikke er gode munnharpelåter. Men det er mye fin musikk fra de britiske øyene. 

Da jeg skulle til Mexico for ti år siden, hadde jeg fått Bjørgulv Straume til å lage en spesialbestilt harpe i B-dur fordi jeg hadde håp om å spille med et mariachi-orkester. Det er en veldig artig form for mexicansk folkemusikk med tre trompeter, fem feler og den store, akustiske gitarbassen på størrelsen med en liten cello og kvinner som synger. Noe av det er spillbart på munnharpe, men jeg fikk aldri anledning til det. Også er det litt morsomt å kunne noen få melodier hvis du er ute og reiser. Er du i Tyskland kan du spille den norske varianten av Ach du lieber Augustin. Mye av repertoaret mitt er tatt fra ting som ikke er tradisjonelt munnharpemateriale, men jeg har oppdaga at det kan jeg spille. 

Da jeg bodde i Volda oppdaga jeg noen slåtter fra Sunnmøre. Da kunne jeg ha med en fele, men ikke hele gammeldansorkesteret jeg spilte med, for da drukna munnharpa bare. Jeg spiller ofte melodier og slåttetilfang fra områder som ikke har noen sterk munnharpetradisjon. Fordi jeg er så middelmådig som spelemann, vil jeg ikke spille stoff blant annet fra Setesdal, for det er på et veldig høyt nivå. Det blir stoff fra det området jeg har bodd i til enhver tid. Mye fra Sunnmøre og Nord-Norge.

Hvilke andre instrumenter spiller du?

Jeg har pusla med å bygge instrumenter selv. Mens jeg bodde i Nord-Norge og reiste rundt med mikrofon for Tromsø museum og gjorde innsamling i Hamarøy i fire år, oppdaga jeg at det var noe som het harpeleik, et firkantet instrument med mange strenger, stemt i akkorder. Men det var ikke mulig å få tak i. Jeg fant bruksanvisningen, kjøpte materialer og bygde en selv, og tok den med meg på pensjonistforeningen og spilte og sang. Det brøt ned barrierene. Siden snakka jeg med en gammel spellemann i Steigen. Han var drivende god til å spille mandolin, og fortalte at da han var guttunge bygde han selv. Han forklarte, og jeg tenkte «dæken, det kan jeg gjøre og», også tok jeg tida og lagde en spillbar mandolin på fem klokketimer. Jeg har bygget noen langeleiker og appalachian dulcimers, altså amerikanske langeleiker, som ser ut som et timeglass. Og litt forskjellig. Vi hadde for eksempel ikke trommer å bruke i Ten sing, så da lagde jeg to kongaser. På lærerskolen hadde jeg gitar som hovedinstrument. Nå har jeg mye revmatisme, så jeg gikk over til å spille elektrisk bass. Jeg har spilt elektrisk bass i Halkjelsvika spelemannslag i mange år.

Hvordan ble Norsk munnharpeforum til?

Det var i 1998 i Valdres, der satt vi igjen en liten gruppe, bare gamle gubber, og syntes dette var veldig morsomt. Kanskje vi kunne lage et lite forum? Det var Svein Westad som foreslo å kalle det forum, vi lekte med litt forskjellig, men å kalle det et forum var enklere, da kunne folk bidra uten å ha en høy terskel. Det var en god ide, derfor het det Norsk Munnharpeforum. Folk stilte opp. Vi fikk faktisk John Melhus til å stille som kasserer, selv om han hadde reist. Da vi ringte ham tok han telefonen, og sa ja til å stille opp. Også brukte vi Norsk lur- og bukkehornlags vedtekter og skrev dem bare opp på nynorsk. Vi bytta vi bare ut lur og bukkehorn ut med munnharpe, vi stjal som ravner. Jeg ble valgt som «skrivar» .

Hvordan ble bladet Munnharpa til?

Det kom veldig fort, vi følte veldig for at vi måtte ha en måte å nå tak i medlemmene våre. Vi fant ut at vi kunne lage et lite skriv, på engelsk heter det newsletter, et medlemsblad. Vi ble enige om at skulle komme ut kvartalsvis, altså fire ganger i året. Og det har vi greid. Det har kommet ut kvartalsvis hvert år, bortsett fra det året mora mi døde, da slo jeg sammen to nummer.

I starten var det veldig lite stoff, men etter hvert har det kommet en del bidrag, også fra utlandet – England, noe fra USA og veldig mye fra Russland. De ser til Norge, for vi er den eneste munnharpeorganisasjonen som får det her til å rulle og gå med informasjon til medlemmene i bladform. Vi har gjort en avtale med Norsk munnharpeforum at hvis Munnharpa skal bli heldigitalt, må de finne en ny redaktør. Og det vil de ikke. Nå er målet, hvis gud vil, så kommer jeg til å stå på til nummer 100. Da setter jeg strek, da har jeg blitt nesten 78 år. Da må noen andre overta, eller at bladet blir heldigitalt. Vi har det allerede, noen av de utenlandske medlemmene våre får en digital versjon.

Hvor mye tid bruker du på en utgave?

Kona mi synes jeg bruker altfor mye, det er jeg egentlig enig i, men det er jo ingen andre som gjør jobben. Jeg har funnet en formel på det. Det siger inn stoff, også legger jeg det inn på Mac'en. Det er en kraftig innsats rett før det skal til trykkeriet. I tillegg skal hver eneste side oversettes til engelsk. Engelsk er ikke morsmålet mitt, men det er mitt andre språk, så det går greit å oversette teksten. Det har jeg gjort hele tida. Det er derfor utlendingene, for eksempel italienerne, synes det er interessant, fordi de forstår hva vi holder på med.

Hvordan har det norske munnharpemiljøet utvikla seg?

Det er litt artig, fordi det er veldig mange unge menn og kvinner som synes at instrumentet er veldig bra. Det er veldig positiv utvikling, rekrutteringa for spilling, det utøvende og for å smi er lovende. 

Det som er veldig tydelig er at de som driver forumet på dugnad, er den generasjonen som har vokst opp med dugnad. Hvis du ser på styret er gjennomsnittsalderen 60 år. Det man kanskje må begynne å tenke på er hvordan man skal drive Norsk munnharpeforum fremover, for den generasjonen som er vant til å drive med dugnad blir etter hvert borte. Også er det en økonomisk bit, at man kanskje bør tenke et slags styrehonorar, for det er ganske barskt å sitte i styret, sånn som lederen vår, Bent Åserud og kasserer Svein Håkon Jørgensen; de legger ned enormt mye arbeid, og får knapt dekket utgifter til styremøter og sånn. Det bør kanskje være honorar, eller i hvert fall et tilskudd til de som sitter sentralt i arbeidet.

Hva tenker du om instrumentets framtid?

Det er jeg ganske trygg på at kommer til å gå videre. Det er så mange som oppdager at munnharpa er et artig instrument. Man kommer inn der som tungrocker, opptatt av goth eller middelalder, og oppdager at det er noe som heter munnharpe, Folk blir fascinert, de oppdager at det går an å lage en melodi, ikke bare en lyd. Vi har forskjellige medlemmer i forumet som er eminente munnharpspillere, men kommer fra en helt annen sjanger. Det jeg bekymrer meg for er selve det å drive organisasjonen videre. Organisasjonsarbeidere kan det være verre å få til og å få med.

Hva er det beste med munnharpe?

Du forstyrrer ingen når du øver, siden munnharpa er et tonesvakt instrument, bare 75 desibel. Også er det kjekt å ta fram munnharpa og spille en slått etter å ha gått i motbakke i to timer, og kommet opp på Vallahornet og fått utsikt over Ørsta. Det er gøy å spille for folk som er interessert i musikk, men ikke kjenner til instrumentet. Jeg har hatt strålende suksess med å spille munnharpe på Madagaskar, hvor folk ikke veit hva det er, selv om de har ordet lokanga viva. Jeg har aldri konkurrert noe, men det er hyggelig å få et klapp på skulderen med «det der var ikke så verst».