Når hørte du munnharpe for første gang? 

Det kommer an på hva du mener med munnharpe, men første gang jeg hørte noen som kunne spille må ha vært på slutten av 90-tallet, i 1997 eller 1998 tror jeg. Jeg gikk på Landbrukshøgskolen i Ås, og da var Anders Røine og spilte på Studentsamfunnet under en folkemusikkaften der. Da ble jeg jævlig imponert rett og slett, det var fantastisk utrolig stemningsskapende. Fram til da hadde jeg aldri spilt ordentlig munnharpe, bare de gule og blå som Anders sammenligner med potetgull; samme pris og like bra lyd. Men da fikk jeg lyst til å lære å spille ordentlig. Jeg snakka med Anders på nachspiel seint den natta, og han fortalte meg helt grunnleggende ting. Ganske kjapt etterpå skaffa jeg meg ei munnharpe, og noen måneder seinere var jeg på kurs i Rjukan med Anders som lærer.

Hvordan velger du slåtter? 

En må jo prøve seg fram litt da. Jeg har ikke noe vanvittig stort repertoar, men det handler om å prøve og høre hva som funker. Jeg er heldig som er fra Gudbrandsdalen, som er et område med mange opptak med flinke spelemenn. Det gir en slags idé om hva slags slåtter som er brukt. Jeg er litt nerdete opptatt av tradisjoner, og det har vel også litt å gjøre med fagfeltet mitt på jobb som er kulturminnevern. Men jeg synes det er artig å fange og dokumentere tradisjonen som har vært. Så jeg har prøvd å finne slåtter som jeg mener har eller kan ha vært spilt. Og så har du jo O. M. Sandvik som skriver en del i forordet om hvilke slåtter som en mener kan være fra munnharpe.

Hva er en god slått for deg? 

Det kan være så mangt egentlig, det synes jeg er vanskelig å svare på. Det kan være både rolig og fint, men det er noen slåtter som bare har det på en måte, som ikke nødvendigvis er så kompliserte, men det er ofte en eller annen greie med rytmen som bygger opp under melodien. Det er jo ikke bare slåtten i seg selv, men også hvordan den blir spilt som betyr mye.

Hva tenker du på når du spiller? 

Minst mulig, hehe! Jeg pleier ofte å få puls når jeg spiller for folk, og da har det lett for å gå bitte lite grann for fort og da mister du egentlig draget i slåtten. Du får ikke med deg variasjonene, så jeg tror jeg prøver å fokusere på det når jeg spiller. Jeg kan ikke akkurat si at jeg lar tankene fly.

Når spiller du? 

Det hender jo at jeg tar fram harpa og spiller litt for meg selv, det er nok mest aleine og mest når jeg er hjemme. Det funker jo veldig fint i båten jeg bor i her på Hovedøya i Oslo. Det hender at jeg tar fram harpa i festlige lag, men kanskje ikke så ofte. Mest i små lag og blant folk jeg kjenner. Jeg opplever jo ofte at hvis jeg gjør det ved andre anledninger merker jeg at folk ikke skjønner en dritt. Folk synes det er kult, men skjønner egentlig ingenting.

Hva tenker du om det norske munnharpemiljøet? 

Jeg synes det er et veldig interessant og veldig mangfoldig miljø. Det er mange morsomme og veldig forskjellige folk. Det er fascinerende hvor mange ulike typer som blir fascinert av det samme. 

Hva tenker du om munnharpas framtid? 

Jeg er ikke bekymret for den. Jeg tror vi har noe bra på gang og at det kommer til å holde seg. Det er jo et ganske fascinerende lite instrument.

Hva er det beste med munnharpa? 

Det er vel at det er et lite instrument med mye lyd.

Hva betyr munnharpe for deg? 

Jeg tenker først og fremst musikk, det er jo utrolig fascinerende hvor mye lyd som kommer ut av det vesle instrumentet. En ting er gleden ved å spille selv og lage musikk på en såpass enkel måte. Du kan ta den med uansett hvor du skal, og det koster ingenting å ta den med. En annen ting er å høre andre spille, som kan være mer artig enn å spille sjøl. Det er to forskjellige ting. Det er et sånt mangfold da, som understreker bygdekulturen. Slik er det med folkemusikken generelt, og minst like utprega med munnharpe vil jeg si, det at du har ulike dialekter som tilhører forskjellige plasser.

Jeg har vært litt sær på det, så jeg har tenkt at jeg skal bli ordentlig god i min egen tradisjon, før jeg begynner å shoppe kule låter fra andres. Så jeg har holdt meg strengt til Gudbrandsdals-tradisjonen. Men jeg merker at det er ytterst få som ikke har en fengende Setesdals-slått på repertoaret, for det er jo noe eget, ikke sant? 

Jan Johansson sa visstnok noe i den dur at det bør være mulig å spille en enkel, ren tone så fint at folk begynner å grine. Og jeg tenker at det bør være mulig å spille så kult i alle tradisjonene. Men jeg synes vel aldri jeg har blitt god nok i min egen tradisjon, i og med at jeg ikke har begynt å kikke inn i andres.