Når hørte du munnharpe første gang?

Det må ha vært tidlig på 60-tallet. En litt eldre gutt i nabolaget, som hadde en forbindelse til musikkinstrumentmuseet på Ringve i Trondheim, hadde fått tak i ei billig, østerriksk munnharpe der, og kunne briljere med å lage rare lyder på den. 

Hvordan begynte du å spille?

Ikke så veldig lenge etter det første møtet med munnharpa begynte det å komme tilsvarende munnharper i musikkforretningene, og jeg fikk raskt tigget meg til ei sånn ei – mitt første instrument over hodet. Jeg kan huske hvor betatt jeg var av lyden og av å lage den selv. 

Første gang jeg hørte ordentlig munnharpespill, var på en skolekonsert med den kjente langeleikspilleren Olav Snortheim. Han demonstrerte en rekke folkemusikkinstrumenter, deriblant munnharpa. Det gjorde sterkt inntrykk på en fjerdeklassing. Ikke minst fordi han tok seg god tid etter konserten til å vise meg litt grunnleggende spilleteknikk, som alltid å slå bakover og å holde harpa skikkelig. 

Jula da jeg var elleve gjorde munnharpespillinga et nytt lite byks framover: jeg fikk nemlig ei munnharpe, i flott skrin, av Arne Haugli. Den var en enorm forbedring fra de masseproduserte østerrikske harpene. Og den gjorde at jeg ikke la munnharpa på hylla. 

Neste milepæl kan jeg takke spelemannen Torleiv H. Bjørgum for. Han var raus og forærte meg ei munnharpe av den legendariske smeden Knut Gjermundson Hovet. Da hadde jeg plutselig ei munnharpe som gjorde det teknisk mulig å spille slik som heltene mine, Mikkjel Kåvenes, Andres K. Rysstad og Aani Rysstad. Jeg hadde klart å ta opp disse fra radioen og sleit vel nesten opptaket ut. Men all lyttinga må ha virka, for på et eller annet vis klarte jeg å knekke koden både med lukketeknikken og fraseringa, altså å slå på den måten som er så typisk for setesdalsstilen. Jeg kunne nok ikke sette fingeren på hvordan jeg gjorde det den gangen, men det fikk meg til å høres ut litt som Mikkjel Kåvenes, og det var nok for meg. 

Det neste kapittelet åpner med at Knut Tveit begynte å smi harper på oppfordring av Torleiv Bjørgum. Plutselig var det mulig å få tak i kvalitetsinstrumenter. Dessuten startet det et lite skred av gode munnharpesmeder: Folke Nesland og Bjørgulv Straume, og seinere Ole Bjørn Skoe og Simen Roheim Iversen. Resten skulle være kjent historie.

Hva er repertoaret ditt?

Jeg har i grunnen vært godt fornøyd med å spille det samme materialet som de store heltene mine har spilt inn. Disse slåttene blir jo av natur litt forskjellige fra gang til gang, så de føles alltid nye og friske. Men de 10-15 siste åra har jeg likevel prøvd å utvide repertoaret med passelige feleslåtter, som det enten går an å spille fullt ut eller som med noen endringer kan tilpasses munnharpa.

Hvordan velger du slåtter?

For å lykkes med å overføre en slått fra et annet instrument, må originalen ha noe i seg som sier «munnharpe». Den må ha de «skeive tonene» på de rette plassene, så å si. Men de viktigste begrensningene er omfanget og de tonene som faktisk mangler på munnharpa. Melodiføringa bør også ha mye trinnvis bevegelse, det vil si at tonene bør ligge etter hverandre, sånn at det blir naturlig å åpne og lukke på omtrent annenhver tone. I motsatt fall vil du ende opp med å spille brutte treklanger, altså bare åpne eller bare lukka toner. Det blir ikke god munnharpemusikk, i hvert fall ikke etter norsk tradisjon.

Feleslåtter modulerer ofte, det vil si at de skifter toneart. Det kan du ikke gjøre på munnharpe, så enkelte partier i feleslåttene er nødt til å utelates. Derfor er det viktig å ha en god magefølelse for hva som er essensielt og ikke i en slått. 

Når spiller du?

I prinsippet når som helst, men det går litt i rykk og napp. Jeg får noen munnharperaptuser innimellom og har gjerne med munnharpa på tur. En forstyrrer jo ikke akkurat skogens ro med munnharpe. Jeg kan komme på at «den der kan passe til munnharpa», og da må jeg prøve med en gang. Og så kan det jo hende at det kommer ei ny munnharpe min vei, og da er det alltid spennende å utforske nyansene i en litt ny klangverden.

Hva tenker du på når du spiller?

Jeg tenker nok atskillig mindre når jeg spiller munnharpe enn når jeg spiller fele eller andre instrumenter. For meg handler munnharpe mer om å komme inn i en slags flyt og nettopp ikke tenke så mye. Slik sett kan munnharpa minne om sang, der teknikken også er temmelig subtil og lite håndgripelig.

Jeg har kommet til at det er nokså dødfødt å tenke for mye på de tekniske aspektene av musikken når en spiller munnharpe, for eksempel åpning og lukking eller om en skal puste ut eller inn. Min erfaring er at hvis du begynner å tukle med pusten, stopper det helt opp. Åndedrettet går jo automatisk og må få lov til å gjøre det, men det kan «skrus av og på» ved hjelp av strupelukking. Litt som når en stopper vannet i en hageslange med full sprut ved å knekke på slangen.

Hvilke instrumenter spiller du?

Hva er det å spille et instrument? Det spørs jo hvor du vil legge lista. Jeg opptrer profesjonelt med hardingfele, vanlig fele, munnharpe og av og til forskjellige fløyter, som seljefløyte og sjøfløyte. Det kan jeg innestå for. Men jeg er en mann som er nysgjerrig på instrumenter og som liker dem både som lydredskaper og som estetiske gjenstander. Og det er jo slik at mange instrumenttyper har overføringsverdi. Fløyter og klimpreinstrumenter for eksempel. Kan du spille et av disse, greier du alltids å ta deg godt fram på et annet instrument i samme familie. Jeg kan absolutt skrive under på gåten som blir servert blant musikere: «Hva er formelen på hvor mange instrumenter en musiker trenger, hvis x er det antallet instrumenter musikeren eier?» Svaret er x +1.

Hvordan ble den første munnharpefestivalen til?

Jeg jobba på folkemusikklinja på Fagernes vidaregåande skule, som det het den gangen. Så kom Gudmund Hernes med sin store skolereform, som førte til at linja ble nedlagt. Jeg hadde kort sagt behov for å finne på noe nytt. Munnharpefestival virka som en god kombinasjon av ting som kunne føre til noe, og det har det jo virkelig gjort. På den tida der hadde jeg nettopp vært i Paris og hatt inspirerende samtaler med John Wright. Jeg følte meg sikker på at munnharpa hadde potensiale til å nå atskillig flere enn de to som den gangen var de eneste som stilte på kappleiker med munnharpe. Og det har jeg jo fått rett i.

Det skjedde noe når Bjørgulv Straume begynte å stille på kappleiker, med gode instrumenter og sin personlige, drivende stil. Jeg husker at Svein Westad var veldig inspirert av Bjørgulv. Men så hørte Svein meg spille på et Jørn Hilme-stemne på Fagernes, og han ble veldig interessert i måten jeg spilte på. Den gangen var jeg mer eller mindre den eneste som brukte både den berømmelige lukketeknikken og som slo på gamlemåten – litt forenkla sagt, slo der en skifter strøkretning på fela. Da var Svein solgt og satte i gang med det han også. Dette må ha vært omtrent på samtidig som jeg hadde gjesteforelesning i Rauland. Anders Røine var student der og hadde nettopp begynt å spille litt munnharpe. Jeg ga de gode rådene jeg kunne og fora han med opptak med blant andre Mikkjel Kåvenes. Det tok noen uker, så hadde Anders også knekt koden. Og etter det har vel ikke Munnharpe-Norge vært det samme. 

Fortell om den første festivalen?

Jeg hadde med meg noen gode medhjelpere, deriblant Elisabeth Kværne og Rolf Karlberg. I utgangspunktet tenkte vi vel at det var et ganske vilt opplegg, men samtidig var det såpass smalt og sært at det var verdt å prøve. Vi fikk totalt hakeslepp da vi så hvor mange som kom: folk med vidt forskjellig bakgrunn som var nysgjerrige på dette rare instrumentet. Jeg husker ikke, kan det ha vært så mange som rundt 100? Vi hadde forventa 10-15. Det var i hvert fall overveldende respons, så det måtte opplagt bli flere festivaler.

Hvordan har munnharpemiljøet utvikla seg siden den gang?

Vi har blitt flere og bedre, både på utøver- og instrumentmakersida. Gang på gang har jeg blitt positivt overraska når ukjente, unge mennesker plutselig tryller fram ei munnharpe og begynner å spille. Og jeg føler meg nokså sikker på at det bare er toppen av isfjellet: Det er nok ganske mange skapmunnharpespillere der ute.

Flere faktorer gjør meg trygg på at munnharpa er liv laga: De eldre smedene, Folke Nesland og Bjørgulv Straume, har fått følge av et knippe med svært dyktige, yngre smeder, som Ole Bjørn Skoe og Simen Roheim Iversen. Så når det gjelder den avgjørende tilgangen på gode instrumenter, har vi lite å klage på. Vi er til og med i den luksuriøse situasjonen at vi kan gå på nettet og bestille oss ei Rolls Royce-munnharpe når som helst. 

På utøverfronten dukker imponerende og dedikerte utøvere opp, som Thov Wetterhus og Kenneth Lien. Også utenfor folkemusikkmiljøet fanger munnharpa interesse, blant annet hos perkusjonister. Terje Isungset, Birger Mistereggen og Hans Hulbækmo er gode eksempler. Den slags profilering av instrumentet vil selvfølgelig skape økt interesse.

Den munnharperenessansen vi er midt oppi nå, føyer seg også inn i en internasjonal trend. Som et av få land i verden med en unik, klingende dokumentert munnharpetradisjon og ei rekke markante utøvere på høyt nivå, har Norge ei høy stjerne i dette internasjonale miljøet. 

Hva er det beste med munnharpa?

Først og fremst er det de musikalske kvalitetene. Det er et uutgrunnelig og spennende instrument klanglig sett. Og lyden er mest fascinerende når du spiller selv. Den forplanter seg i skallen og gjør deg til en del av musikken på en fysisk måte som ikke likner noe annet. Det er en sterk opplevelse som en må prøve selv for å forstå hvordan det føles.

At munnharpa passer i lomma og kan være med deg over alt, er selvfølgelig også et stort pluss. Den blir fort en del av det uunnværlige tilbehøret ditt. Og akkurat det er en type avhengighet jeg kan leve veldig godt med.