Når hørte du munnharpe for første gang?

Det var ute hos bestefar Arne Røine på Nordstrand. Han spilte langeleik, seljefløyte, lur, fele og alt mulig rart. Han hadde et par munnharper som lå i et hjørneskap som jeg og bruttern fant. Vi var alltid borti der for å finne munnharpene når vi var på besøk. Han var den første jeg hørte spille munnharpe, og da var jeg ganske liten. Etter hvert skjønte jeg at far min, Harald, og onkelen min Erik også spilte. Jeg trodde det var noe alle kunne.

Hvordan begynte du å spille selv?

Jeg kan ikke huske at jeg ikke har fått lyd i ei munnharpe, for det lærte vi fort hos bestefar. Der spilte og slo jeg litt på harpa, og prøvde å lage melodier helt ubevisst. Jeg begynte å spille selv da jeg begynte på folkemusikkstudiet på Rauland, sikkert 15-20 år etter at jeg første gang fikk lyd i ei munnharpe. Like før jeg dro fikk jeg ei munnharpe av fattern som han stakk til meg, «prøv på den her, liksom». Han visste jeg fikk lyd i den. Jeg hadde tenkt å bare spille gitar, det var jo det jeg egentlig ville. Men så jeg valgte munnharpe som hovedinstrument, fordi jeg fikk lyd i den og tenkte at det var lett; det er mye vanskeligere å spille hardingfele. Også ble det helt omvendt. Gitaren ble bare liggende fordi det var så kult å spille munnharpe. Jeg spilte time etter time hver eneste dag. Etter det begynte jeg å spille hardingfelefele, som jeg også hadde lånt av fatteren. Vi måtte lære oss å høre ulike hardingfelestiller på Rauland. Jeg tenkte at det var en snarvei å låne hardingfele av fatteren, stemme, klimpre, lære soundet og skjønne hardingfelestillene. I kassa var det ei bue, og så begynte jeg å stryke på hardingfela. Da ble det hardingfele og munnharpe, bånn gass.

Hva liker du å spille?

Slåtter, det er det jeg driver med. Det har vært en slags progresjon i måten jeg har nærma meg munnharpa på med tanke på å overføre låter. Det var ikke så mange munnharpelåter, derfor måtte jeg bare lage til noen. Da leita jeg etter slåtter der jeg kunne overføre hele slåtten, og brukte mye mer av overtonespekteret, høyt over den øverste oktaven. Men etter hvert la jeg alt det på hylla, og så har jeg i stedet leita etter et par temaer som jeg kan dra over, som en slags kjerne. Å ta ut et par temaer som er kule på en slått, og få til variasjoner av det. Jeg liker å tenke at jeg improviserer over de temaene. Jeg overfører fra fele, langeleik eller slåttetralling, alt mulig egentlig. Men det er som regel noe jeg spiller på et annet instrument, som jeg har inne, som bare kan dukke opp når jeg sitter med munnharpa, Så kommer jeg inn på en slått, så tenker «å, dæven den passer jo», litt tilfeldig egentlig.

Når spiller du?

Det er sjelden jeg bare tar opp munnharpa for å spille. Men jeg spiller en del langeleik for tida, og da kommer jeg borti slåtter som plutselig jeg tenker at jeg må prøve på munnharpe. Da ligger det alltids ei munnharpe innenfor en armlengdes avstand, og da kan jeg spille litt. Dessuten har jeg to munnharpeelever på Rauland, og spiller med dem hver onsdag.

Hva tenker du på når du spiller?

Hvis jeg spiller sammen med andre, tenker jeg på hva de spiller. Jeg prøver å høre mest mulig på det de spiller og bygge opp under deres groove. Hvis jeg spiller aleine prøver jeg å tenke ut hvordan jeg kan gjøre det annerledes enn forrige gang jeg spilte det, variere mest mulig. Jeg prøver å ikke se for meg slåtten som ei fast løype.

Hvordan forbereder du deg til konsert?

Til en munnharpekonsert er det ikke mye forberedelser annet enn å tenke på et sett med låter, kanskje spille littegrann på det i forkant av konserten, for å ikke bruke det opp til jeg skal spille. Hvis det en slått jeg ikke har spilt på lenge føles den ny, og da tenker jeg at den blir bedre.

Hva er en god slått for deg?

Det må være et eller annet groovy. Før jeg tenker melodisk tenker jeg på det rytmiske, på slagkombinasjonen, at det er noe spennende der som er variert og lett å variere på. Det synes jeg er viktig, og at det er flere slagkombinasjoner. Det er noen slåtter som bare har én slagkombinasjon, også er det noen som er mer åpne. Jeg liker best de litt åpne.

Hva er repertoaret ditt?

Det begynte med at jeg overførte slåtter, jeg begynte med Valdres fordi bestefatteren kom derfra og fatteren spilte derfra. Jeg kan jo en del av standardrepertoaret fra Setesdal. Det var det som fikk meg til å klekke ut spilleteknikken, for det måtte jeg på en måte finne ut av selv den gangen, det var ikke åpen kunnskap om lukketeknikken og alt der. Det som fikk meg til å skjønne det var noen opptak fra Ånon. Jeg satte meg ned og hørte på de opptaka ,og tenkte at dette kan jeg ikke spille,  jeg må bare begynne på nytt, med tanke på slag og tonehøyde. Derfor har jeg studert standardrepertoaret en stund. Men jeg har alltid hatt en trang til å mekke til ting selv, så jeg har jobba mye med med å få ting over fra andre instrumenter til munnharpe. Det blir mye valdresting, i det siste har jeg henta mye fra langeleik. En svær boble fra Valdres og en liten klump med setesdalsgreier som jeg nesten aldri bruker, men det er jo der og er fett.

Hovedfagsoppgava mi handler om spilleteknikk på munnharpe mellom 1937 og 1990. Den spilleteknikken var ikke beskrevet. Hva er egentlig spilleteknikk på munnharpe, hvordan får man fram disse tonene? I Valdres er det kanskje 150 munnharpeinnspillinger, men bare fire av der man kan høre meloditonene tydelige. Hvorfor det? Det henger sammen med at det oppsto en støpetradisjon i Valdres. Det ble solgt tusener på tusener av eksemplarer. For det meste ble de støpt i peisen, men fele- og langeleikmaker Knut Rudi skrudde sammen 3000 munnharper av metallbiter på gamlehjemmet. De nye harpene holdt ikke samme kvalitet som de gamle smidde harpene etter for eksempel Nils Beitohaugen og Andreas Hauge. Det ble et brudd mellom ny og gammal munnharpetradisjon både på instrumentmakersida og i musikken. De fleste av opptakene fra Valdres er spilt inn på 60-70 tallet. Du må liksom gjette deg fram til melodien, men de fem siste opptaka med Hauge og Beitohaugen er high end, tipptopp og helt kanonbra. Der er det umulig å ikke få med seg melodien og grooven. Det tyder på at det er noe de har hørt og lært, og munnharpe ikke bare var en dings de plukka opp og tulla litt med.

Hva er det beste med munnharpe?

Det kuleste er at det spilles på Bali og i Beito, og at det er samme skala uansett hvor du er på kloden. Alle andre instrumenter kan du tilpasse tonehøyden, du kan sette fingeren på fela, lage bånd, borre hull i fløyta eller synge eller hva som helst. På munnharpa har du overtoneskalaen og den er lik uansett, og det er gøy at den er så utbredt.

Hva betyr munnharpe for deg?

Munnharpa har redda meg ut av grøfta, fra rennesteinen i det kommunale badet. Jeg hadde ganske dårlige karakterer på videregående, bortsett fra musikk hadde jeg ålreit, så jeg jobba i et kommunalt bad i Oslo i to år. Så sa bruttern tilfeldig «Anders, du kan ikke jobbe her, du må finne på noe annet. Prøv å søke på Rauland.». Han mente jeg kom til å like det. Jeg slang inn en søknad, og sto på lang venteliste. Det året var det tilfeldigvis mange som meldte avbud, så jeg kom inn. Alt er tilfeldig. Fordi muttern og fattern stakk til meg den munnharpa rett før jeg dro, åpenbarte det seg en verden på Rauland som gjorde at jeg kom inn på hovedfag i Bergen. Hovedfaget gikk bra til slutt, og for noen år sia hoppa jeg av turnebussen og over på Phd. Det skulle man ikke tro hvis man så karakterkortet mitt fra videregående. Munnharpa betyr på en måte alt.