Når hørte du munnharpe første gang? 

Det må ha vært i Flåklypa Grand Prix eller noe sånt; der tar Ludvig et par toner. Ellers er det litt uklart. Men første gang jeg hørte slåttespill må ha vært Bjørgulv Straumes cd. Kenneth Lien hadde fått låne cden Frå ætt til ætt av en lærer, for han gikk musikklinja på videregående. Så da viste han meg den cden. Det var kult! Det må ha vært i 2007, eller rundt der.

Hvordan begynte du å spille etter det? 

Jeg kjøpte ei billig østerriksk harpe i musikkforretningen. Jeg kjøpte sikkert flere, for de kosta rundt 50 kroner. Det var før jeg visste om slåttespill og at en kunne bruke det skikkelig ordentlig, da var det kuriøst og morsomt leketøyaktig, og det er jo sånn med de østerrikske munnharpene. Det var en døråpner på en måte. Vi bestilte en ordentlig, norsk håndlaget munnharpe på videregående i 2008. Det var også første gang jeg var på munnharpefestival, i Oslo.

Hva liker du å spille? 

Litt av alt egentlig. Jeg synes jo setesdalsgangar er kult, og andre gangarer også. Men mest setesdalsmelodiene, de kjente. Det er også gøy å bare improvisere i den formen på en måte. Valdresspringar er kult, jeg er ikke så stødig på det nødvendigvis. Jeg liker å veksle mellom gangar og springar.

Hva er en god slått for deg?

Jeg liker at det er en veldig sånn suggererende eller hypnotiskaktig takt eller motiv i den, at den lokker deg inn litt. Og at den har noen spenstige og energiske toneskift og sånn. Det er veldig kult hvis man kan klare å skille seg litt ut, og gjøre slåtten litt særprega med de begrensningene munnharpa har. Det er ofte med på å gjøre slåtten bedre, synes jeg. 

Hvordan velger du slåtter?

At den er groovy, som man kaller det på godt norsk. At den har en veldig fengende takt og er groovy, motiverer veldig for å lære en slått. Det sagt, så er jeg veldig flink til å lære litt her og litt der, og å plukke ut deler av slåtter som jeg liker best. Så det kan hende jeg ikke lærer hele slåtten i sin faste form, men blander den med en annen. Det kan være en uvane kanskje. For min del spiller jeg jo mest for å ha det gøy selv, så det er ikke så veldig viktig for meg å spille slåtten akkurat sånn eller sånn. Jeg er en periodemunnharpist, så det går litt på rundgang med fele eller munnharpe. 

Hva slags andre instrumenter spiller du? 

Det er jo veldig mye rart. Jeg liker å utforske og prøve ut forskjellige: fløyter, seljefløyte, rumensk, ungarsk og mongolsk kaval. Jeg har akkurat reparert en svensk sekkepipe. Du må nesten finne deg et bomberom eller noe sånt så du ikke plager naboene, for det er veldig mye lyd. I det siste har det vært flere tyrkiske instrumenter, som tyrkisk saz. Da ligger munnharpa litt på vent.

Hvordan begynte du å smi? 

Det var rett og slett under Gjøvik spelmannslag og Norsk munnharpeforums musikkhelgarrangement på Gjøvik. Det var kurs i munnharpesmiing ei helg. Jeg bodde i Lillehammer, så det var ikke så langt å reise, og det var billig og veldig bra. Jeg har blitt instruert av flere dyktige smeder som Sven Håkon Jørgensen, Stein Terje Mathisen, Folke Nesland og Ole Bjørn Skoe.

Har du funnet munnharpeformen din?

Nei, jeg har egentlig ikke det. Jeg er fortsatt på forskerstadiet der jeg vil prøve litt forskjellig for å se hvordan det påvirker klangen eller følelsen i harpa på en måte. Det har ikke vært så veldig viktig for meg å lage en profil eller en identitetsgreie. Det har vært mer interessant å prøve å gjøre den bra.

Det er egentlig bare det å få armene parallelle, og gode overtoner tilgjengelig. Armene skal være skarpe, så frie som mulig, i hvert fall for hakk og ujevnheter, og fjæra må ligge parallelt. Hvis du spisser fjærkanten på hver side, pleier det som regel å gjøre munnharpa bedre, men det finnes unntak. Bjørgulv Straumes harper låter best uten skarp kant på fjæra, så det er litt rart. Han har funnet en sånn egen tilnærming til hele greia, med en annen sound, på en måte som kanskje avhenger av andre faktorer eller variabler enn det jeg trodde. Det er noen sånne nøtter å knekke innimellom der. I tillegg er sånn som lengden og stivheten på fjæra helt klart veldig avgjørende.

Hva tenker du om det norske munnharpemiljøet? 

Jeg tenker at det er et veldig hyggelig og bra miljø, og veldig imøtekommende og inviterende. Det har vært veldig viktig for min del i hvert fall. På munnharpefestivalen i 2008 var det kurs med Svein Westad, tror jeg, da lærte jeg åpne- og lukketeknikk, og det er ganske avgjørende for norsk tradisjonsspill. Det var superviktig for meg å kunne dra på det kurset. Jeg satt og spilte en del før det, og trodde jeg var godt på vei, men da hadde jeg ikke skjønt at det var en åpne- og lukketeknikk. Så alle de viktigste dørene, nøklene har jeg ofte plukket opp på de kursa.

Hva tenker du om munnharpas framtid? 

Det virker jo som at munnharpa blir mer og mer kjent, så det er nok mye spennende som kan skje der, med bruk i andre former og sånt, elektronisk for eksempel. Jeg tror den er bra, jeg tror ikke munnharpa blir borte slik som mange kanskje har frykta. Nå tror jeg den er ganske etablert og levedyktig.

Hva er det beste med munnharpe? 

Det er jo at den er helt unik da. Det er jo et veldig sært instrument. Både åssen den låter, men også hvordan den funker, med en veldig sånn kul elektrisk strøm. Ja, den låter rett og slett bare veldig kult og spesielt.

Hva betyr munnharpe for deg? 

Den har betydd ganske mye, spesielt i starten da jeg ble frelst av munnharpa. Da gikk jeg mye rundt i korridorene på videregående og spilte, jeg ville spre budskapet sånn at alle kunne høre det. Det var sikkert fryktelig irriterende. Den har jo også vært min inngangsdør og stien inn i folkemusikken og miljøet, egentlig. Så den har vært ganske viktig, og er jo viktig fortsatt da.